Reiser til Alentejo

Severdigheter

Alentejo er en region som byr på en rekke unike historiske byer og monumenter, vakker natur og etterhvert en unik uberørt opplevelse, som man ikke finner mange andre steder i Portugal. Her har jeg valgt ut ett par av de severdighetene som du kan oppleve i ferien din i Alentejo. Hvis du har lyst til å lese mer om Alentejo og Portugal, anbefaler jeg å lese bloggen vår. God fornøyelse!

Évora

Évora er ikke bare den historiske sett interessante byen Alentejo, men også ett av de historisk sett mest anerkjente byer i Portugal, og en plass på UNESCOs verdensarvsliste vitner om det. Byen som ligger i underregionen Alentejo Central, blir ofte fremhevet for sin romerske opprinnelse, men selv om byen er rik på spor fra den romerske fortiden, så er det en myte at den ble dannet av romerne. Faktisk er det mer sannsynlig at dens nåværende navn ble skapt av kelterne, som kalte byen Ebora, og at dette navnet er beslektet med navnet til den engelske byen York under det romerske imperiums herredømme (Eboracum), som man også mener har keltiske røtter (en latinsk avledning av Ebora Kon = Barlindstedet).

Det er også sannsynlig at kelterne gjorde byen til hovedstad, for sine regionale territorier sør for de berømte lusitanernes område. Lusitanerne blir betraktet av portugiserne som deres forfedre, og som muligens selv var av keltisk opprinnelse (men det er en annen, noe lengre historie). Hvordan det nå enn forholder seg, så var byen en gang under keltisk herredømme, inntil romerne i 73 f.Kr. erobret byen og straks begynte å befeste den med murer, som man enda kan se spor etter.

Under romerne voksen byen både geografisk og i betydning, ikke minst fordi den lå strategisk godt til for romerne, idet den utgjorde et knutepunkt for flere viktige handelsveier. Julius Cæsar kalte byen Liberalitas Julia og den romerske forfatter og naturfilosof, Plinius Den Eldre, nevner byen i sin encyklopediske bok Naturalis Historia, hvor han kaller byen Ebora Cerealis, hvor han på samme tid gjenbruker den keltiske roten til navnet (Ebora) og føyer til en referanse til de mange hvetejordene som omgir byen (Cerealis). Det romerske Diana-tempelet i det gamle sentrum av byen Ebora, som menes å ha blitt bygget i det første århundre e.Kr. og dedikert til keiser Augustus samt de mange andre romerske monumentene og inskripsjonene som er funnet i byen, er et godt eksempel på hvor høyt profilert byen var i det romerske Hispania (det romerske navnet for den iberiske halvøy).

Både Diana-tempelet og byen som sådan, skulle først senere bli utsatt for andre folkeslags omkalfatrerende lunefullhet. Først da vestgoterne fra nord, trengte ned over deler av den iberiske halvøya, og de erobret også Evora i 584 under den legendariske goter-kongen Liuvigild. Dernest av maurerne, som overtok byen i 715, og som blant annet bygde en moske, en festning og startet et blomstrende landbruk ved byen, som de beholdt helt til 1165.

I 1166 ble Evora erobret fra maurerne av de kristne, som en del av den voksende reconquista på den iberiske halvøy, men det var ikke hvem som helst som hadde hell med å jage maurerne ut av byen. Byens nye herre, den fredløse ridder Gerald den Fryktløse («Geraldo Geraldes Sempavor» på portugisisk), var kjent for sine spektakulære angrepstaktikker med en liten privat hær, som hadde spesialisert seg i det vi i dag ville kalle kommando-lignende overraskelsesangrep. Disse foregikk som oftest på nattestid, når været var stormfullt og forventningene om et angrep aller minst. Gerald den Fryktløses erobring av Évora skulle vise seg å være det lengste av alle hans erobringsforsøk på maurisk besatte territorier og byen kom aldri på mauriske hender igjen. Og dette, sammen med hans spektakulære taktikk og vågemot, har gjort ham til en portugisisk folkehelt og legende.

Évora ble senere en populær by blant de portugisiske kongene og et sentrum for portugisisk kunst, kultur og åndelig liv. Da Portugal ble et sjø-imperium og en kolonimakt med kolonier hovedsakelig i Afrika og Sør-Amerika på 1400- og 1500-tallet, ble Évora også et sentrum for slavehandel og rommet et stort antall slaver, særlig fra Afrika.

I dag bærer byen – med omkring 57 000 innbyggere – fremdeles spor etter sin dramatiske og fargerike fortid: Det romerske tempel fra det første århundret e.Kr. kan enda beundres, selv om vestgoternes herjing, samt tidens tann, har slitt på de korintiske søylene. Byen byr også på en rekke andre spennende severdigheter, slik som byens katedral, bygget mellom 1280 og 1340, som er ett av de mest betydningsfulle gotiske monumenter i Portugal; den ni kilometer lange akvedukten Água de Prata Aqueduct, bygget på ordre fra Kong João III i 1531–37; det jødiske kvartalet; Évora universitet, som ble grunnlagt av jesuitter i 1559 og senere ble et sentrum for portugisisk åndelig liv, inntil det ble lukket i 1759 (og først åpnet igjen så sent som i 1973); Praça de Giraldo med middelalders-hvelvinger; Vasco da Gama-palasset, hvor Vasco da Gama residerte i 1519 og 1524; den sentrale plass Praça do Geraldo; Skt. Francisco-kirken med Capela dos Ossos; Nossa Senhora da Graça-kirken med klosteret, samt kirkene Skt. Antão og Skt. Vincente, for å nevne noen få.

Beja

Beja er en tidligere romersk by, som ble fikk navnet Pax Julia av Julius Cæsar da han inngikk fred med lusitanerne og som senere ble hovedstad i den sørligste delen av den romerske provinsen av samme navn (Lusitania). Under en annen romersk keiser, keiser Augustus, beholdt byen sin viktige strategisk betydning for romerne, men ble omdøpt til «Pax Augusta» for å avspeile den nye herskeren; et navn den beholdt inntil visigotene erobret byen og gav den navnet Paca. Under vestgoterne ble byen et bispesete, kalt «Pacas bispesete» I 713 ble byen overtatt av de fremadstormende maurerne fra sør, og byen utviklet seg i denne perioden til et muslimsk kultursentrum. Byen forble på mauriske hender – med unntak av en kort periode mellom 1150 og 1162 – inntil den kristne gjenerobrinigen av byen i 1234. I 1808 ble byen plyndret og innbyggerne massakrert av Napoleons tropper.

I dag er byen med sine knapt 22 000 innbyggere gjenstand for mer fredelige sysler, men byr fremdeles på en rekke interessante spor fra sin spennende fortid. Du kan blant annet besøke Dronning Leonoras Museum som viser en interessant samling av verdifulle arkeologiske funn. De romerske ruinene ved Pisões er absolutt også verdt et besøk. Dessuten er det mange kirker i Beja; St. António i visigotisk stil, Santa Maria, St. Francisco-klosteret, St. André Eremitasjen i gotisk-maurisk stil, og Misericord-kirken i renessansestil.

Borba

Den lille byen Borga som ligger i underregionen Alentejo Central er kjent for sin produksjon av marmor, vin og oster. Og nettopp marmoren har spilt en vesentlig rolle for byens største attraksjon, som er dens rike kulturarv, som kan dateres helt tilbake til den tiden hvor Portugal ble grunnlagt som nasjonalstat. Det gjelder for eksempel Borbas slott og murene rundt, som ble beordret bygget av Kong Afonso II, og som blant annet er bygget av marmor fra lokalområdet, og det gjelder også brosteinene i byens gater.

Borba rommer også kirken Igreja de São Bartolomeu (også kjent som Igreja Paroquial de São Bartolomeu), fra det 16. århundret, hvor alter, bord, søyler, rekkverk, trapper er utskåret av lokal marmor og i Borbas sentrum kan du se en stor hvit fontene av marmor, bygget under Dronning Maria I i 1781.

Elvas

Elvas er blant annet kjent for sine plommekaker, men det er ikke velsmakende plommekaker som har gjort at byen har kommet på UNESCOs verdensarvsliste. Det kan den derimot takke sitt unike festningsanlegg for, med en fasade som vender over mot Badajoz ved den spanske grensen. Elvas har tre inngangsporter som leder inn til sentrum av byen, og i sin lange og dramatiske historie som festningsby har det stått både maurere, spanjoler, franskmenn og englendere ved disse inngangsportene og forsøkt å bane seg vei inn.

Elvas er også severdig for sine mange patios og hvite hus, som vitner om flere århundrer under maurisk herredømme. Den lille åttekantede kirken fra det 16. århundret, Igreja das Domínicas (også kjent som Nossa Senhora dos Aflitos), som med sine marmorsøyler og fliser er en av de vakreste i Portugal, og den 8,5 kilometer lange og fire etasjer høye akvedukten Aqueduto da Amoreira som med sine 843 overlappende buer regnes for å være den største akvedukt på den iberiske halvøya, og som fremdeles leverer vann til fontenen på byens sentrale torg.

Sines

Den lille byen Sines, som ligger ved Atlanterhavskysten i Alentejo Litoral, har et meget berømt bysbarn. Det var nemlig fødestedet for den legendariske portugisiske oppdagelsesreisende Vasco de Gama, som nådde India langs sjøveien sør for Afrika i 1498. Vasco da Gamas far var guvernør i Sines og det er sannsynlig at Vasco da Gama ble født på Sines slott, som stadig kan ses i dag. Også kirken Igreja de Nossa Senhora das Salvas bærer spor etter Vasco da Gamas tilknytning til byen, idet han i 1529 besluttet å bygge om og utvide kirken, muligens som takk til de høyere makter for å la ham nå frem til India.

Byen er også en del av nasjonalparken Parque Natural do Sudoeste Alentejano e Costa Vicentina, som er ett av de best bevarte kystområder i hele Europa. Her finner man noen av de fineste portugisiske strendene, hvor små lyse sandflater blant enorme klipper, skaper en atmosfære av intimitet og eksklusivitet. Se særlig på Praia Grande de Porto Covo, Praia da Ilha og Praia de Morgavel.