Reiser til Nord-Portugal

Vin- og matkultur

Nord-Portugal har en spennende og mangfoldig gastronomi, som er påvirket av landsdelens plassering i området mellom Atlanterhavet, Douro-elven og den spanske grensen. Særlig Douro-dalen har satt sitt preg på områdets gastronomiske kultur med et par verdensberømte viner.

Her har jeg valgt ut ett par av de kulinariske spesialitetene som du kan smake på, når du er på ferie i Nord-Portugal.

God appetitt og god reise!

Portvin

Det er neppe noen portugisisk vin som har vunnet så stor berømmelse i utlandet som den legendariske portvinen. Portvinen – som på portugisisk kalles for Vinho do Porto («Vin fra Porto») – har nesten blitt synonymt med Nord-Portugals største by, Porto, hvor noen av de største produsentene og leverandørene av vinen historisk sett har holdt til. Men mange glemmer at grunnlaget for vinen – druene – produseres et annet sted i Nord-Portugal, nemlig i dalene og på de mange skråningene langs Douro-elven (se mer under Severdigheter – Douro-dalen).

En søt sterkvin

Portvin er en søt sterkvin (vin med alkoholprosent over det som kan oppnås ved vanlig gjæring), som oftest serveres den som dessertvin, alternativt som aperitif eller som tilsetning i matlaging. Av andre berømte portugisiske sterkviner vil vi nevne sterkvinen fra Madeira, som tross sin vide utbredelse og popularitet som oftest ender i skyggen av sterkvinen fra Porto.

Gunstig mikroklima

Forekomsten av vindyrking i Douro-dalen kan dateres helt tilbake til romertiden, og kanskje enda lengre tilbake, og det gjør Douro-dalen til et av de områdene i Portugal som har vært dyrket lengst med henblikk på vinproduksjon. At det akkurat er dette området som har fått en så sentral betydning for de portugisiske vindyrkerne, henger sammen med det unike klimaet i området. Dalene omkring Douro-elven har et mikroklima som er optimalt for dyrking av oliven, mandler og særlig druer; nettopp de druene som brukes til produksjonen av portvinen.

Det er særlig regionen omkring Pinhão og São João da Pesqueira som regnes for å være sentrum for dyrking av druene til produksjon av portvin. Det er også i dette området man finner en stor del av de maleriske quinta – gamle vingårder som klamrer seg til de nesten loddrette skrentene ned mot Douro-elven.

100 forskjellige druetyper

I gamle dager ble druene (det brukes mer enn 100 typer av druer til portvinsproduksjon, men kun fem av dem er alminnelig utbredt) transportert til oppbevaring i vintønner i Vila Nova de Gaia ved Porto ved hjelp av flatbunnede båter; såkalte rabelos. Etter 50-tallet, i takt med at det ble bygget store demninger på elven, opphørte denne tradisjonen og i dag transporteres druene i store tankbiler til produksjonsstedene i Vila Nova de Gaia.

Vinho Verde

En annen verdensberømt vin fra Nord-Portugal er vinen Vinho Verde, som ordrett oversatt betyr «grønn vin» på portugisisk. Navnet på vinen skyldes at druene som brukes til vinen er små og grønne, hvilket vil si at det er en ung vin, i motsetning til en moden vin. I visse tilfeller vokser druene derfor under en form for tak for å forhindre at de blir utsatt for direkte sollys. I andre tilfeller vokser druene høyt oppe over jorden, opp langs gjerder, trær og etterhvert også telefonstolper. På den måten kan de små lokale vinbøndene som dyrker til Vinho Verde (og dem er det anslått at det er mer enn 30 000 av) dyrke andre viktige avlinger mellom vinstokkene.

Også som rosé- og rødvin

På tross av navnet, og de grønne druene, kan selve vinen Vinho Verde være både hvit og rød. Den eksisterer til og med som rosévin, selv om rosévinen er den minst utbredte av kjente formen for Vinho Verde. Den manglende kjennskapen til rosévinsvarianten – og i litt mindre grad rødvinsvarianten – skyldes ikke minst at det kun er hvitvinsvarianten som eksporteres til utlandet. Så vi oppfordrer deg herved til å ikke gå glipp av muligheten til å smake på disse to mindre kjente variantene av Vinho Verde, når du er på reise i Nord-Portugal.

Stammer fra Minho-provinsen

Vinho Verde produseres i DOC-regionen med samme navn i den historiske Minho-provinsen i den nordvestlige delen av Portugal, den samme delen mange betrakter som nasjonen Portugals vugge (se mer under Nord-Portugal – Informasjon). I denne delen av landet er klimaet kjølig, og det gjør druene fattige på sukker og rike på syre, noe som skaper ideelle betingelser for den unge og lett syrlige vinen, som dog etterhvert tilsettes sukker for å mildne syren.

Caldo Verde

Den populære suppen Caldo Verde, som betyr «grønn buljong» på portugisisk, stammer akkurat som Vinho Verde fra Minho-provinsen i det nordvestlige hjørnet av Portugal. Den er kjent i hele Portugal, og er også blitt spredd til portugisiske emigrantmiljøer i utlandet.

Suppen består tradisjonelt av poteter, grønnkål, olivenolje og salt. I tillegg inngår det ofte hvitløk eller løk i suppen, samt også forskjellige former for kjøtt, for eksempel skinke eller den populære chorizopølsen. Suppen spises ofte med det typiske portugisiske maisbrødet, kalt broa, som dyppes i suppen.

Fast innslag til fester

Caldo Verde spise normalt som en forrett til et middagsmåltid, eller som varmt kveldsmåltid. Samtidig er suppen en populær del av menyen når det holdes fest i den nordlige delen av Portugal, enten det dreier seg om fødselsdager, bryllup eller lokale høytidsfester som f.eks. Festa de São João do Porto, som er en hyllest til Johannes Døperen.
 

Informasjon og fakta

Jeg har samlet litt informasjon og fakta om Nord-Portugal, blant annet klima og vær, geografisk avgrensning og landsdelens historie. Formålet er å gi inspirasjon til din ferie i Nord-Portugal (vi tar forbehold om eventuelle faktafeil). Hvis du har lyst til å lese mer om Nord-Portugal, anbefaler jeg at du besøker vår reiseblogg, som inneholder mange spennende artikler om hele Portugal.

God fornøyelse og god reise!

Geografisk avgrensning

Historisk sett har Nord-Portugal blitt betegnet som den delen av landet som ligger nord for Douro-elven, og som en gang svarte til de eldgamle regionene Minho og Trás-os-Montes.

Hvis du ser på den nåværende administrative inndelinge, består Nord-Portugal av underregionene Alto Trás-os-Montes, Ave, Cávado, Douro, Entre Douro e Vouga, Grande Porto, Minho-Lima og Tâmega.

I vår subjektive inndeling av Portugal, som i dette tilfellet bygger mer på våre reiseerfaringer i landet  enn på de offisielle administrative avgrensningene, har vi dog valgt å trekke en grense til Nord-Portugal ved den gamle universitetsbyen Coimbra, selv om den ligger sør for Douro-elven og offisielt sett tilhører den sentrale delen av Portugal.

Klima og vær

Det nordlige Portugal er et område med mange fjell og platåer, noe som har stor innflytelse på landsdelens klima. Fjellene danner en barriere for de atlantiske vindene som dermed sender kald luft og regn til nordsiden av fjellene. Generelt gir den høyere og nordlige beliggenheten kjøligere temperaturer og mer nedbør enn i Midt- og Sør-Portugal, men klimaet varierer mye, alt etter om du befinner deg ved kysten eller inne i de mer fjellrike delene av landet.

Ved kystområdene i Nord-Portugal er det dermed varmere om sommeren og mildere om vinteren enn i den indre delen av landet, men likevel med langt mer nedbør enn i den sørlige og sentrale delen av landet, noe som er med på å gi en overflod av grønne områder.

Temperaturer

De varmeste månedene i Nord-Portugals største by, Porto, er juli med gjennomsnittlig 20 grader, tett etterfulgt av august og september med gjennomsnittlig 19 grader og juni måned med gjennomsnittlig 18 grader.

De kaldeste månedene er januar med gjennomsnittlig 10 grader, etterfulgt av februar med gjennomsnittlig 11 grader og desember med 12 grader i gjennomsnitt.

Nedbør

Det er mest nedbør i Porto i desember med gjennomsnittlig 180 mm, etterfulgt av oktober og februar med 160 mm i gjennomsnitt og november med 150 mm i gjennomsnitt.
Månedene med minst nedbør er juli og august med kun 20 mm i gjennomsnitt, etterfulgt av juni med gjennomsnittlig 40 mm og september med 60 mm i gjennomsnitt.

Sol

De mest solrike månedene i Porto er juni, juli og august med gjennomsnittlig 11 soltimer daglig, mens mai gjennomsnittlig har 9 soltimer om dagen og april 8 timer. Månedene med færreste soltimer er januar, februar og desember. Alle disse har kun to soltimer om dagen i gjennomsnitt, tett etterfulgt av november med gjennomsnittlig 3 soltimer hver dag.

Historie

Castro-kulturen og den romerske provinsen Gallaecia

I forhistorisk tid har Nord-Portugal vært preget av flere forskjellige kulturer, og da ikke minst den berømte Castro-kulturen. Det er en gammel arkeologisk betegnelse for den keltiske jernalderkulturen som dominerte den nordvestlige delen av Den iberiske halvøy fra slutten av bronsealderen inntil det 1. århundret f.Kr., hvor den romerske provinsen Gallaecia ble etablert. Den romerske provinsen ble Castro-kulturens skjebne, og i det fjerde århundre e.Kr. var den helt forsvunnet.

Castro-kulturen var blant annet karakterisert av en spesiell slags type festninger som ble bygget på en bakke med voller rundt, og som var kjent under navnet Castros (fra latin, «castrum», som betyr «slott») eller Citânias.

Svebere, hasdingi-vandaler, alanere og vestgotere

Etter år 410 e.Kr. ble deler av Nord-Portugal erobret av det germanske folket sveberne og Hasdingi-vandalene som hadde krysset Rhinen i 406 e.Kr. sammen med det indo-iranske nomade- og rytterfolket alanerne og dermed invadert det romerske imperium. Sveberne og Hasdingi-vandalene delte den romerske provinsen Gallaecia mellom seg. Sveberne fikk den vestlige delen av provinsen, som ligger ved Atlanterhavskysten. De besatte trolig også noe av den nordlige delen av provinsen Lusitania, som i dag ville tilsvare den sørlige delen av Nord-Portugal.

Hasdingi-vandalene fikk den øvrige delen av Gallaecia, men mistet i 419 e.Kr. hele sitt territorium til sveberne, etter at den svebiske kong Hermeric hadde inngått en allianse med romerne om å fordrive  Hasdingi-vandalene fra Gallaecia. Hasdingi-vandalene flyktet til provinsen Hispania Baetica i den sørlige delen av Spania (det som i dag noenlunde svarer til den sydspanske regionen Andalucia).

Alanerne fikk provinsene Lusitania og Hispania Carthaginensis. Førstnevnte grenset opp til det vi i dag ville kalle Nord-Portugal, idet Lusitania strakte seg hele veien fra Algarvekysten i sør til Douro-elven i nord. Nøyaktig hvor mye av den nordlige delen av Lusitania alanerne besatte, og hvor mye sveberne besatte av det samme området, er omdiskutert i dag.

Svebernes kongedømme i den nordlige delen av Den iberiske halvøy varte helt til 585. Da utnyttet et annet nordgermansk folk, vestgoterne, seg av borgerkrigen som fulgte i kjølvannet etter den svebiske kong Miros død i 583 e.Kr. og innlemmet svebernes kongedømme i det vestgotiske kongedømmet. Det vestgotiske kongedømmet dekket til slutt nesten hele Den iberiske halvøy (med unntak av den bysantinske provinsen Spaniae fra år 552 til 624).

Maurerne

I 711 trenger en gruppe av (primært) berbere og (sekundært) arabere (den historiske sammensetningen kalles i dag for maurere) fra Nord-Afrika inn i den sørlige delen av Spania (våre dagers Andalucia) og startet en besettelse som med tiden inkluderte det meste av Den iberiske halvøy. Dog ble de gjentatte ganger beseiret i sine forsøk på å erobre Asturias i den nordvestlige delen av halvøya og fikk aldri fotfeste i den nordlige delen av våre dagers Katalonia, samt Baskerland. Omkring 718 e.Kr. hadde maurerne også erobret store deler av Nord-Portugal, men de fikk aldri for alvor fotfeste lengre nord enn våre dagers Porto, som markerer grensen til kongedømmet Asturia.

Reconquista’en

Maurerne forble på Den iberiske halvøy i mer enn 700 år, men deres erobrede territorium ble raskt innskrenket som følge av motstand fra de kristne kongedømmer i den nordlige delen av halvøya – det som senere er blitt kalt reconquista’en.

Allerede i 868 ble Porto inntatt av kristne tropper, anført av den galisiske greven Vismara Peres, som var utsendt av Asturias konge, Alfono III for å gjenerobre området mellom Minho-elven og Douro-elven fra maurerne. Blant de gjenerobrede områdene var byen Portus Gales (senere Porto og Gaia), som senere dannet sammensetningen til navnet på nasjonen Portugal.

Vimara Peres ble senere den første leder av den royale provinsen/grevskapet Condado Portucalense, som av mange historikere i dag anses for å være den første byggestenen til den portugisiske nasjonen, selv om nasjonen Portugal først offisielt ble grunnlagt i det 12. århundre.

Tre år senere, i 871, erobret de asturiske grever også byen Coimbra og grunnla deretter grevskapet/den royale provinsen Condado de Coimbra. Byen og området ble dog gjenstand for mauriske plyndringer og gjenerobringer helt frem til 1064. Da ble byen permanent sikret på kristne hender av tropper utsendt av kong Ferdinand I av Castilla og León.

Uavhengighet og en nasjons fødsel

På slutten av det 11. århundre slo den burgundiske greven Henrique de to grevskapene Condado Portucalense og Condado de Coimbra sammen, og erklærte deretter uavhengighet fra kongedømmene Léon og Kastillien som var i gang med en intern krig.

Uavhengigheten kom dog først med Henriques sønn, Alfonso Henrique, som etter å ha trukket seg seiersrikt ut av det berømte slaget ved São Mamede, i nærheten av den nordportugisiske byen Guimarães, utnevnte seg selv til prinsen av Portugal. I 1139 utnevnte han seg også til den første kongen av Portugal, en tittel som formelt ble anerkjent av en representant for pavedømmet fire år senere, dvs. i 1143.

Dermed var Portugal for første gang i historien anerkjent som en selvstendig nasjon, og dermed er området omkring Guimarães i Nord-Portugal i dag av mange portugisere og historikere oppfattet som den portugisiske nasjonens vugge.