I sin offwhite dress og sitt hvite hår lyste denne eldre herren opp gaten der han sto og ventet på trikken.

I over 110 år har det gått trikk i Lisboa, og de er fortsatt i full vigør. I gaten der jeg hilste på denne nesten selvlysende portugisiske herren, hadde trikken bare to stopp, ett opp og ett ned. Ruten gikk i en ganske bratt bakke med et enklere transportalternativ rett der hvis man, som både den eldre herren og jeg, valgte å gå om bord. Den vennlige eldre herren viste meg smilende inn i trikken med en vennlig gest som om jeg var hans gjest. Jeg smilte og nikket som takk. Da han smilte, ble det vakre, værbitte ansiktet hans om mulig enda mer rynkete. Vakker av alder lyste han opp der ved trikken ved foten av bakken i sentrum av Lisboa. Han blunket frekt til meg da jeg gikk av igjen på toppen av den bratte bakken. Jeg blunket tilbake og følte meg velkommen på en helt spesiell båt midt i sentrum av denne praktfulle, gamle byen av en eldre, smilende portugisisk gentleman.

På den korte turen med trikken lurte jeg på hva yrket hans kunne ha vært. Kanskje hadde han jobbet på en av de mange maskinfabrikkene, kanskje hadde han vært fisker, eller kanskje hadde han hatt sin egen lille vingård et sted i det portugisiske høylandet. Eller kanskje han jobbet med kork og laget massevis av korkpropper til de mange deilige portugisiske vinene som måtte tappes på flasker og deretter lukkes med en lokal korkpropp. Kanskje han nøt pensjonisttilværelsen her i Lisboa. Han så ut som en mann som hadde jobbet hardt hele livet. Samtidig så han veldig munter ut, og som en som nøt pensjonisttilværelsen i fulle drag. Hans vennlige gest fikk meg umiddelbart til å like både ham og det herlige, vennlige landet hans.

Da jeg senere på dagen gikk ned den samme bakken, så jeg ham nedenfor på en av de små kafeene, der han satt og leste en avis med utsikt over den lille gaten med de vakre, litt falmede husene.

I denne vakre byen - litt støvete, upretensiøs, med et snev av skjønnhet og samtidig litt rå. Hus i mange ofte støvete farger, noen få nyoppussede og de aller fleste med et snev av alder, støv og sjarm som Lisboa har mye av, nær sjøen med mange svingete gater og smug i denne storbyen, som kanskje er en storby, men som også har et landsbypreg på en fin, avslappet og hverdagslig måte. Jeg kommer alltid til å tenke på Lisboa og den skinnende vennlige herren på trikken når jeg minnes denne fantastiske reisen.

På et av de mange stedene i Lisboa der by og hav møtes, så jeg på den store statuen av de mange sjøfolkene på havet, og tankene mine drar umiddelbart ut på en lang reise i sjøfolkenes fotspor. Med tankene tilbake på havnen i Lisboa, nyter jeg en deilig rett med blekksprut på en nydelig liten fiskerestaurant med nydelig utsikt midt i den pulserende byen og lukten av hav. En av de tingene som definitivt gjør Lisboa verdt et besøk. Den viktigste byen i dette spennende landet med en kystlinje som er så lang at de fleste har sett havet, selv de som kommer fra høylandet, og som mange har et forhold til enten som levebrød eller feriealternativ.

Les om gjemmesteder i Lisboa og på Lisboakysten