Reisetips til Mallorca

Palma de Mallorca

Palma de Mallorca er med over 400 000 innbyggere Mallorcas økonomiske, politiske og kulturelle sentrum, og byr på en lang rekke av øyas største severdigheter, samt et hav av gode kaféer, restauranter og butikker. 

Her har du en oversikt over noen av de største severdighetene i og rundt Palma de Mallorca:

Palmas katedral - La Seu

Den hellige Marias domkirke – eller La Seu, som den også kalles (Bispesetet på katalansk) – er en av Mallorcas mest kjente og spektakulære kirker. Den er samtidig den episkopale kirken i stiftet Mallorca.

Katedralen, som er 121 meter lang, 55 meter bred og 44 meter høy (noe som gjør den høyere enn selveste Notre Dame i Paris), er bygget i katalansk-gotisk stil med påvirkninger fra Nord-Europa. Det var greven av Barcelona og kongen av Aragón, Valencia og Mallorca, Jakob I av Aragón, som i 1229 satte sitt folk til å bygge katedralen. Dette skjedde i kjølvannet av hans fordrivelse av maurerne, som frem til da hadde hersket over øya (les mer under Informasjon- historie), så det var ikke tilfeldig at katedralen ble bygget på fundamentet av en maurisk moské. 

Jakob I av Aragóns sønn, Jakob II av Mallorca, fortsatte utbyggingen av katedralen etter sin fars død, da den også skulle tjene som kongelig mausoleum. Både Jakob II av Mallorca og Jakob III av Mallorca er begge begravet her, selv om kirkeskipet ikke stod ferdig før lenge etter begge kongenes død, i 1587, mens hovedinngangen først ble innviet i 1601.

På midten av 1800-tallet ble det satt i gang et stort restaureringsarbeid på katedralen, hvis mest berømte utfall var at mange år senere, i 1901, fikk en viss Antoni Gaudí ansvaret for restaureringen. Gaudí hadde imidlertid andre kunstneriske ambisjoner enn entreprenøren på restaureringsprosjektet, og forlot sin post 13 år senere. 

Miró-museet

I 1940, under 2. verdenskrig, flyktet den nå verdensberømte spanske maleren, skulptøren og keramikeren Joan Miró fra Paris, som var blitt okkupert av nazistene. Etter et kort opphold i Normandie og Katalonia søkte han flere ganger tilflukt på Mallorca, der hans mor og slektninger på morssiden kom fra. Han slo seg permanent ned på øya i 1954 og ble der til sin død i 1983. 

I 1956 fikk Miró omsider oppfylt en gammel drøm om å få bygget sitt helt eget atelier. Som ansvarlig for byggingen ansatte han den katalanske arkitekten og sin venn Josep Lluís Sert, som blant annet hadde designet den arkitektoniske planen for Barcelonas byutvikling 20 år tidligere. I 1981, to år før sin død, skapte Miró et museum og en stiftelse sammen med sin kone Pilar, som senere også har blitt utbygget med et bibliotek og et dokumentasjonssenter med mer enn 12 000 dokumenter. Fasilitetene er tilgjengelige for alle som interesserer seg for Mirós kunst. 

Stiftelsen fikk navnet Fundacío Pilar i Joan Miró, oppkalt etter Miró selv og hans kone Pilar, og er – på samme måte som atelieret – fortsatt åpent for interesserte gjester, og holder til i forstaden til Palma, Cala Mayor, få kilometer sørvest for Palma sentrum. 

Castell de Bellver

Det spektakulære gotiske slottet Castell de Bellver, som ligger ca. 3 kilometer nordvest for Palma, er et av de få sirkulære slottene i Europa, og utgjør en av de mest besøkte turistattraksjonene på øya. Slottet ble bygget på Jakob II av Mallorcas tid i det fjortende århundret, og ble først brukt som kongelig residens når kongene ikke befant seg på det spanske fastlandet – og senere som residens for spanske visekonger i det 17. århundret. 

I et par århundrer (fra 1700- til midten av 1900-tallet) ble slottet brukt som fengsel. I 1931 overtok den Andre Spanske Republikken slottet til byen Palma de Mallorca, og et år senere ble det omdannet til et museum. I 1972 ble det restaurert slik at det kunne brukes som byens historiske museum. 

Hoveddelen av festningsanlegget ble bygget av arkitekten Pere Salva, som også stod for oppførelsen av kongeslottet La Almudaina for kong Jakob II av Aragón og Mallorca, sammen med andre muremestre i årene mellom 1300 og 1311.

Banys Àrabs

Los baños Àrabes – eller Banys Àrabs på mallorkinsk – er et av Palmas mest kjente kjennetegn og samtidig et av de best bevarte monumentene fra den mauriske perioden i Mallorcas historie, så det er ikke uten grunn at de arabiske badene har blitt utnevnt til en del av den spanske kulturarven (Patrimonio Histórico de España). 

De arabiske badene ble bygget på 1000-tallet og var muligens en del av et palass som tilhørte en person fra den mauriske overklassen. Badene består blant annet av en kuppelformet sal med åpninger i taket slik at lyset kan sive inn, tolv søyler, bueganger, og et gulv med dobbel bunn som ble brukt til å lede varmt vann og damp. 

Lluc-klosteret

Klosterete Santuari de Santa Maria de Lluc ligger i fjellkjeden Serra de Tramuntana på den nordvestlige delen av øya, og er Mallorcas viktigste valfartssted. Klosteret er også kjent for sitt legendariske guttekor, kalt Els Blauets; et navn som stammer fra de blå prestekjolene de bærer. Guttekoret ble opprettet i 1531, holder jevnlig konserter og har vunnet internasjonal berømmelse.

Klosteret beboes av patere og ikke av munker (da santuari betyr helligdom og ikke kloster), og ble ifølge en legende grunnlagt på 1200-tallet, da en maurisk gjetergutt, hvis foreldre hadde konvertert til katolisismen, fant en statue av Jomfru Maria i nærheten av stedet der klosteret (helligdommen) senere ble bygget.  

Ifølge legenden ble Jomfru Maria-statuen bragt til en sognekirke i Escorca samme dag, omtrent 7 kilometer vest for Lluc, men neste morgen da kirkegjengerne kom i kirken i Escorca var statuen borte. Det viste seg at den befant seg ved Lluc-klosteret – samme sted den var blitt funnet dagen før.

Man fraktet da statuen av Jomfru Maria fra Lluc til sognekirken i Escorca og trodde dermed at det var det. Men nok en gang forsvant statuen fra kirken i Escorca, og nok en gang ble den funnet ved Lluc-klosteret, før sognepresten i Escorca bestemte at det skulle bygges et kapell der statuen opprinnelig ble funnet, slik at folk kunne tilbe den der. Og slik ble den første steinen til klosteret lagt ifølge legenden. 

Alcúdia

Den lille byen Alcúdia på den nordlige delen av øya – rundt 55 km nord for hovedbyen Palma – er berømt for sitt gamle og flotte bysentrum, hvis røtter strekker seg helt tilbake til 1200-tallet, og den 14 kilometer lange stranden som pryder kystlinjen helt fra byens sørøstlige side til den enda mindre nabobyen Can Picafort. 

Det gamle bysentrumet er omgitt av en middelaldermur fra 1300-tallet, og på andre siden av muren – foran kirken St. Jakob (Sant Jaume på mallorkinsk) – er det funnet rester av den antikke romerske byen Pollentia og et romersk teater. Det er også en tyrefekterarena nord for byen. 

Den gamle bydelen huser en lang rekke gode restauranter og bistroer som er berømte for deres smakfulle, hjemmelagde mat. Ved byens havn, Port d'Alcúdia, finner du også mange gode spisesteder rundt marinaen (de fleste er kun åpne i høysesongen). På torsdager og søndager arrangeres det i tillegg marked i den gamle bydelen året rundt. 

Alcúdia ligger også tett på naturparken S'Albufera (ca. 13 km øst for byen), som blant annet er hjem til rundt 250 fuglearter, flere reptil- og amfibiearter, og en særegen flora som domineres av siv, forskjellige gressarter, alm og tamarisktrær. Man får kun entre området til fots eller på sykkel.

Historie

Mallorca har vært bebodd i tusenvis av år, nøyaktig hvor lenge er det ingen som vet nøyaktig, men det er funnet arkeologiske spor som strekker seg helt tilbake til den eldre steinalderen. I bronsealderen oppsto den berømte talaiotiske kulturen på øya, og det finnes derfor mange spennende spor fra denne kulturen på Mallorca, blant annet rundt 274 såkalte talaiot-megalitter, som minner om de sardinske nuraghe-megalittene (se mer om dette under Sardinia - Informasjon). 

Fønikerne

Senere kom fønikerne til øya (rundt 700 år f.Kr.), der de etablerte flere kolonier med bystaten og kolonibyen Karthago (i det nåværende Tunisia) som øverste myndighet. Etter den andre punerkrigen, som tok slutt i 201 f.Kr. med et smertefullt nederlag til romerne, mistet Karthago dens oversjøiske kolonier, og veien lå dermed åpen for romersk dominans. 

Romerne

I 123 f.Kr. ble den romerske konsulen Quintus Caecilius Metellus Madeconicus utnevnt til kommandør i de romerske kampanjene mot piratene som hadde herjet Balearene siden den andre puniske krigen og fønikernes tap av deres oversjøiske kolonier. To år senere, i 121 f.Kr., lykkes Quintus Caecilius Metellus Macedonicus og hans romerske tropper å bekjempe piratene, før han grunnla to romerske kolonier i Pollentia (den nåværende byen og kommunen Alcúdia på den nordlige delen av øya) og Palmaria (den nåværende regionshovedstaden Palma de Mallorca på den sørvestlige delen av øya). 

Vandalene

I 427 e.Kr. plyndret det østgermanske folket kalt "vandalene" (som muligens hadde skandinavisk opprinnelse) Mallorca med Gunderic, konge av vandalene og alanerne (et indo-irakisk rytter- og nomadefolk) i spissen. Noen historiske kilder mener det var hans sønn Genseric som gjorde det. Etter Gunderics død i 428 e.Kr. overtok Genseric roret, men det er uklart når Genseric for alvor inntok øya. Det er derimot klart at han fra år 442, da romerne anerkjente vandalene som selvstendige herskere over den romerske provinsen Byzacena, behersket store deler av det vestlige Middelhavet og i den forbindelse annekterte Malta, Sardinia, Korsika, Sicilia og Balearene. 

Vandalenes herredømme varte frem til 465 e.Kr. da romerne gjenvant kontrollen over øya. I motsetning til romerne etterlot ikke vandalene noen synlige spor som vitner om deres tid på øya. Det menes heller ikke at de blandet seg med den lokale befolkningen. Det har blitt gjettet på at deres germanske kultur og deres tro (de var tilhengere av arianismen, mens lokalbefolkningen på Mallorca som en del av det vestromerske riket var romersk-katolske) var for forskjellig fra den lokale kulturen og troen til at de klarte å smelte sammen på den forholdsvis korte tiden de hersket på øya. 

Bysantinerne

Mallorca ble erobret av bysantinerne i 534 e.Kr. med den bysantinske guvernøren Apollinarius i spissen, som hadde tjent under vandalkongen Hilderic i Nord-Afrika frem til kongen konverterte til katolisismen, og som resultat av vreden det skapte blant vandalene (som var tilhengere av arianismen) ble slått av tronen av sin fetter Gelimer. Under dette tronskiftet hadde Apollinarius sett sitt snitt til å flykte til Konstantinopel, og det var herfra han, sammen med andre bysantinere som hadde reist fra vandal-kongedømmet i Nord-Afrika, fikk den bysantinske keiseren Justinian 1. til å starte vandalkrigen. 

Det var under vandalkrigen – og det etterfølgende slaget ved Tricamarum – at Apollinarius utmerket seg i kamp og senere ble belønnet med utnevnelsen som guvernør av Ibiza, Minorca og Mallorca. Appolinarius' aktiviteter på øya i perioden som fulgte ligger i dag i uvisshetens skygger, men man vet at det ble bygget mange kirker på øya i den bysantinske perioden. 

Maurerne

Det bysantinske riker varte heller ikke lenge på øya, for allerede fra 707 f.Kr. begynte mauriske pirater å plyndre øya, og rundt 200 år senere, i år 902 e.Kr., invaderte de hele øya og omdøpte blant annet datidens Palma de Mallorca til Medina Mayurqa. Den mauriske perioden på øya førte i begynnelsen til økt velstand med innførelse av forbedrede landbruksmetoder og vanningssystemer, men de neste 300 årene under maurisk herredømme ble mer kaotiske og ufruktbare. 

Først var det Córdoba-kalifatet som kollapset, og da kom øya under Dénia-taifatets herredømme. Deretter var øya i en kort periode på åtte måneder besatt av en gruppe katalanere og pisanere, ledet av greven av Barcelona, Ramon Berenguer III. Greven og hans folk trakk seg tilbake til deres egne hjemtrakter da hovedbyen (dagens Palma de Mallorca) falt. Etter dette var det den fanatiske berber-slekten almoravidene som hersket på øya, før de i 1176 måtte overdra herredømmet til Almohad-kalifatet. 

Almohad-kalifatet var de siste mauriske herskerne på Mallorca, før øya i september 1229 ble invadert av Jakob I av Aragón (Jaime el Conquistador på spansk) og hans menn, som litt innen oktober 1230 hadde erobret hele øya.

De spanske kongene

Etter at Jakob I av Aragón hadde erobret Mallorca, ble øya brakt under Aragóns krone (må ikke forveksles med kongedømmet Aragón), som var en union av stater underlagt kongen av Aragón, og ikke en enkelt stat. På 1300- og 1400-tallet talte denne unionen i tillegg til Mallorca og de andre Balearene også Sardinia, Korsika, Sør-Italia og Øst-Hellas. 

Da Jakob I av Aragón døde i 1276, ble hans sønn Jakob II av Mallorca (Jaime II de Mallorca på spansk) konge i kongedømmet Mallorca, som var blitt opprettet av hans far i 1231. Kun 9 år senere, i 1285, ble Jakob II av Mallorca presset av tronen av sin nevø, Alfonso III av Aragón, noe som førte til at Jakob II måtte flykte øya. Han gjenvant senere makten da Alfonso IIIs etterfølger overdro tronen til ham. 

Tronen skiftet hersker ofte de neste årene: da Jakob II av Mallorca døde i slutten av mai 1311 overtok hans andrefødte sønn, Sancho av Mallorca (også kalt El Pacifico) tronen etter at hans bror, som var førstefødt sønn og dermed tronarving, valgte å frasi seg tronen for å bli fransiskanermunk. Allerede 13 år senere, i 1324, ble Sanchos nevø, Jakob III, konge i en alder av ni år, før Peter IV av Aragón 20 år senere, i 1344, invaderte øya og presset Jakob III av tronen. På samme måte som Jakob II, måtte Jakob III nå flykte fra øya. 

I 1479 ble Aragóns krone – og dermed Mallorca – en del av en dynastisk union med kongedømmet Castilla. I århundret som fulgte ble flere festningsverk og utsiktstårn bygget ved øyas kyst som en konsekvens av de mange angrepene på øya som de beryktede barbarskipene fra Nord-Afrika sto bak. Fra 1707 til 1716 ble den dynastiske unionen erstattet av et sentralisert spansk monarki under (og etter) den spanske arvefølgekrigen, noe som førte til at Mallorca i 1715 ble en del av den spanske provinsen Baleares i henhold til resolusjonen Decretos de Nueva Planta, underskrevet av Filip V av Spania. 

Den spanske borgerkrigen

Under den spanske borgerkrigen (juli 1936 - mars 1939) var Mallorca først en kampscene mellom de fascistiske nasjonalistene og republikanerne – en kamp som gikk under navnet El Desembarco de Mallorca og la Conquista de Mallorca – og deretter en høyborg for de seirende fascistene, som brukte øya som flåtehavn og utgangspunkt for angrep på de republikanske styrkene på fastlandet.